Henrik Ibsen ble født i Skien, 20 mars 1828. Han levde i den realistiske perioden, og regnes i dag som den største dramatikeren i denne perioden. Vi sier også at hans dramatiske verker er opphavet til de moderne dramaene. Ibsen skrev ikke kun fra den realistiske epoken. I begynnelsen av hans forfatterskap skrev han litratur som hører hjemme i romantikken og nasjonalromantikken også.

Henrik Ibsen levde ikke kun i Norge. Han levde mesteparten av sitt liv i Italia og i Tyskland (München), og det var her han skrev de største dramastykkene sine, som spilles over hele verden. Eksempler på noen av de mest kjente verkene er, Per Gynt, Et dukkehjem og Gjengangere. Både mens han levde i Norge og i utlandet levde han under dårlige kår, store deler av sitt voksne liv.

I Ibsens litratur kritiseres samfunnet ofte, spesielt fremmer han kvinners rettigheter og stilling i ekteskapet. Dette var veldig nytenkende på den tiden, og var en stor hjelp for mange kvinner.

Ibsen levde ikke som kunne av å være forfatter, han var også scenesjef på det norske teateret i Bergen, senere artistisk direktør og konsulent på Kristiania teater. Senere i 1857 giftet han seg med Suzannah Thoresen og fikk sønnen Sigurd. Han og kona omgikk mange andre forfattere, og han fikk et spesielt forhold til Bjørnstjerne Bjørnson. Bjørnson skal i en periode ha bodd i samme leilighet som Ibsen, og senere gifter Sigurd og datteren til Bjørnson seg.

28 mai 1906, døde Henrik Ibsen hjemme i leiligheten sin i Kristiania. Han ble 78 år gammel og hadde en ekstremt stor gravferd. Han var høyt elsket, og det skal ha kommet 20 000 mennesker for å være med på seremonien.


Den litterære karrieren til Henrik Ibsen er når han begynner som poet. Disse diktene var preget av nasjonalromantikken i Europa i 1850 til 1870. Denne perioden er en overgang fra nasjonalromantisk dikting og over dikting som er mer samfunnskritiske, vi kaller denne perioden den poetiske realismen, og her hører også de filosofiske idèdramaene hjemme. Eksempler på verker Ibsen har skrevet fra denne epoken er Kongsemnet og fru Inger til Østergaard

Etter Brandes appell, tar Ibsens forfatterskap en sving. Her introduseres den retrospektive metoden. Den kritisk analytisk realisme overtar for den romantiske idealismen, og det fokuseres mer på samfunnets politiske og sosiale aspekter. Den retrospektive metoden er en måte å fortelle på der det avgjørende og viktige i fortellingen allerede har skjedd før leseren eller seeren kommer inn i bilde. Det som driver historien fremover er spenningen i å gå tilbake i fortiden og se hva som egentlig skjedde. Man kan derfor si et det er fortiden som er drivkraften i fortellingen, og ikke nåtiden.

Senere på 1880-tallet ser vi at litraturen og stykkene til Ibsen blir mye mer symbolske og psykologiske når det gjeller måten han kritiserer samfunnet på. Det blir generelt en symbolsk og pessimistisk undertone i verkene hans på denne tiden, det blir også et større fokus på det teatreale. Det teatrale henger nok sammen med at han jobbet så mye i teatre både i Bergen og Kristiania, og det vil si at dramaet fokuserer på seg selv som et teaterstykke.

På Ibsens eldre dager, sluttet han i en viss grad med den samme samfunnskritikken som han hadde hatt mye av før. Nå var det mer innadvent og symbolsk. Han henter også flere virkemidler og metoder tilbake fra starten av hans skrivekarriere. Eksempler på dette er den retrospektive teknikken og den dramatiske ironien.